For mer informasjon, går innom det originale blogginnlegget.

Cron

Det eneste alternativ som står igjen, er å lage en cron-emulator med PHP (eller lignende). Vi ønsker altså å lage et system som selv kan utføre oppgaver på gitte tidspunkt.

Ved et par Google-søk er det mulig å finne utallige slike eksempler, men personlig har jeg alltid følt de har manglet noe. Jeg ønsker det skal være enkelt og lett forståelig, samt enkelt å integrere i andre systemer.

I stedet for å bruke mye tid på å finne «det perfekte scriptet», så satte jeg av en liten time til å utvikle noe slikt selv.

Jeg endte opp med noe jeg selv mener er ganske enkelt å forstår seg på, samtidig som det er ganske enkelt å utvide også.

Hvordan koden fungerer

Totalt inneholder applikasjonen tre klasser:

• Scheduler — inneholder de ulike handlingene, og bestemmer hvilke som skal kjøres
• SchedulerEvent — egen klasse for hver handling. Her lagres informasjon om hvilken kommando som skal kjøres, og hvor mange sekunder det går mellom hver gang
• SchedulerInterval — en bitteliten klasse som bestemmer intervallet en handling skal kjøres i.

Scheduler tar i bruk Singleton-mønsteret, slik at du kan få tak i klasseinstansen hvor som helst, uten å miste data som objektet lagrer.

Jeg har benyttet meg av et par ukjente triks for å oppnå ønsket resultat:

• For å sikre meg om at koden skal utføres, uansett hva brukeren velger å gjøre, har jeg tatt i bruk ignore_user_abort()
• For at data er lagret til neste sidevisning, har jeg tatt i bruk register_shutdown_function. Der utføres det en kode som lagrer de ulike handlingene i en fil, som blir hentet opp ved neste sidevisning
• Til slutt lar jeg SchedulerEvent-klassen implementere Serializable. På den måten kan jeg lagre hele objektet i eksempelvis en tekstfil, og så gjenopprette det igjen

Opprette handlinger

Koden under legger til en handling, som bestemmer at filen cron_scripts/my_file.php skal kjøres hver time. En gyldig URL må gis.

$scheduler = Scheduler::getInstance ();

$event = new SchedulerEvent ("http://example.com/cron_scripts/my_file.php",
    new SchedulerInterval (SchedulerInterval::HOURLY));
$scheduler->addEvent ($event);

Kjøre handlinger

Koden for å kjøre handlinger er nødt til å ligge i en fil som blir kjørt på hver sidevisning, eksempelvis index.php.
Dette gjør vi for å være sikker på å utføre handlingene med best mulig presisjon.

// Sørger for at koden under blir utført uansett.
ignore_user_abort(true);

include_once 'class.scheduler.php';
include_once 'class.schedulerevent.php';
include_once 'class.schedulerinterval.php';

// sørger for at objektene blir lagret til neste sidevisning.
register_shutdown_function ('Scheduler::shutdown');

$scheduler = Scheduler::getInstance ();

foreach ($scheduler->getEvents() as $event)
{
	// utfører handlinger som ennå ikke har blitt utført,
    // eller som skal utføres basert på tiden gitt av metoden
	if ($event->getNextRunTime() <= new DateTime() )
    {
        $event->run ();
    }
}

Når en handling skal utføres, blir det sendt et separat POST-request til den valgte filen. Dette er for å unngå at handlingen ikke skal trekke ned hastigheten på siden.

Last ned

PHP Scheduler (2 nedlastninger)   (krever PHP >= 5.2.2)

I Java har vi en interface som heter «Serializable». Klasse som implementerer den, har muligheten til å bli lagret på disk til senere bruk ved bruk av ObjectOutputStream og ObjectInputStream.

Helt enkelt, kan vi gjøre slik:

MyObject myObj = new MyObject (); // MyObject implementerer Serializable

try
{
    FileOutputStream fos = new FileOutputStream ("myObject.ser");
    ObjectOutputStream oos = new ObjectOutputStream(fos);

    oos.writeObject(myObj);

    oos.flush();
    oos.close();
}
catch (Exception e)
{
    e.printStackTrace();
}

Objektet vårt er nå lagret i filen myObject.ser, og vi kan hente det frem igjen slik:

try
{
    FileInputStream fis = new FileInputStream("myObject.ser");
    ObjectInputStream ois = new ObjectInputStream(fis);

    // myObj er nå av samme instans som i eksempelet ovenfor
    MyObject myObj = (MyObject) ois.readObject();

    ois.close();
}
catch (Exception e)
{
    e.printStackTrace();
}

Som du kanskje ser, så er det ikke så veldig komplisert. Men hva dersom applikasjonen inneholder mange flere objekter? Å lagre alle objektene manuelt er både tidkrevende og unødvendig.

Vi kan nemlig anvende oss av programmeringsparadigmet Registry. Essensielt er det en klasse som inneholder alle andre objekter som brukes i en applikasjon. Registeret anvender også gjerne Singleton-mønsteret slik at objektene kan nås overalt.

Når vi har et register trenger vi bare lagre register-objektet. Alle objekter som måtte være i registeret vil da også bli lagret.

Et eksempel på et slik register:

class Registry implements Serializable
{
	private static final long serialVersionUID = 7422025143560909873L;
	private static final Registry instance = new Registry();

	private HashMap registry = new HashMap();

	private Registry ()
	{ }

	public static Registry getInstance ()
	{
		return instance;
	}

	public void addObject (String k, Object v)
	{
		this.registry.put (k, v);
	}

	public Object getObject (String k)
	{
		return this.registry.get (k);
	}
}

Du har kanskje lagt merke til datafeltet serialVersionUID, og lurer på hva det er?

serialVersionUID er en universell versjonsindikator for en klasse som støtter serial-handling. Deserialiseringa bruker dette ID-nummeret for å sikre at klassen er i samsvar med det serialiserte objektet.

I praksis betyr dette at Java bruker serienummeret til å sjekke om det objektet du henter frem fra filen er i samsvar med det objektet du la inn. Det høres kanskje litt diffus ut fortsatt, men ta følgende scenario:

- Du oppretter et objekt av typen MyObject (som i kode #1), og lagrer dette til en fil
- I mellomtiden endrer du på klassestrukturen til MyObject, og legger til flere datafelt
- Når du henter frem objektet igjen, etter klasseendringene, hva tror du skjer?

Java kjenner nemlig ikke igjen klassene, og tror de er forskjellige. Du vil derfor få en feilmelding om at det er en ugyldig klasse. Dersom du hadde implementert serialVersionUID, hadde Java forstått at objektene likevel var like.

Verdien er unik per klasse, og blir generert av Java selv. For å finne ut hvilket nummer du skal legge inn i hver klasse, må du ta ibruk serialver-programmet (følger med Java-installasjonen).

Du åpner opp kommandolinjen og endrer mappe til hvor klassefilene dine ligger. Deretter utfører du kommandoen:

serialver Registry

Bytt ut Registry med hva klassenavnet er i ditt tilfelle.

Et eksempel på bruk

class Program
{
    public static void main (String[] args)
    {
        Registry reg = Registry.getInstance();

        reg.addObject ("myObj", new MyObject ("Something"));
        reg.addObject ("foo", new MyObject ("bar"));

        // lagre objektene ved avslutning
        try
        {
            FileOutputStream fos = new FileOutputStream ("registry.ser");
            ObjectOutputStream oos = new ObjectOutputStream(fos);

            oos.writeObject(reg);

            oos.flush();
            oos.close();
        }
        catch (IOException e)
        {
            e.printStackTrace();
        }

        // ... så kan vi hente dem frem igjen
        try
        {
            FileInputStream fis = new FileInputStream("registry.ser");
            ObjectInputStream ois = new ObjectInputStream(fis);

            reg = (Registry) ois.readObject();
            ois.close();
        }
        catch (Exception e)
        {
            e.printStackTrace();
        }

        // do something..
        MyObject myObj = (MyObject) reg.getObjet ("myObj");
    }
}

Oppsummering

• Alle klasser som skal lagres må implementere Serializable, og bør inneholdet  serialVersionUID
• Et felles register med alle objekter vil spare deg for tid og ressurser, for eksempel ved lagring av objekter

Programmet tar utgangspunkt i en konfigurasjonsfil som er formatert i XML, og styrer hvilke filer som kan kompileres og hvor klassefilene skal ligge. Du kan også velge om du skal opprette JAR-filer for hele prosjektet.

Installasjon

Gå til nedlastningssiden for Apache Ant og last ned siste versjon. Pakk ut mappen til for eksempel C:\ant\.

Sørg deretter for at du har en miljøvariabel kalt JAVA_HOME med verdien tilsvarende mappen som inneholder JDK. For eksempel slik:
c:\Progra~1\Java\jdk1.7.0\

Du må også huske å inkludere C:\ant\bin\ i miljøvariabelen PATH.

Forberedelse

Opprett en helt enkelt Java-klasse med en main-metode, som du lagrer i en mappe kalt src.

Deretter oppretter du en XML-fil som du kaller build.xml med følgende innhold:

<?xml version="1.0"?>
<project name="MySQL" default="compile">

	<!-- Configuration -->
	<property name="src.dir"     value="src"/>
    <property name="build.dir"   value="build"/>
    <property name="classes.dir" value="${build.dir}/classes"/>
    <property name="jar.dir"     value="${build.dir}/jar"/>
    <property name="main-class"  value="Test"/>
	<!-- End Configuration -->

	<target name="clean">
        <delete dir="${build.dir}"/>
    </target>

   <target name="compile">
        <mkdir dir="${classes.dir}"/>
        <javac srcdir="${src.dir}" destdir="${classes.dir}"/>
    </target>

	<target name="jar" depends="compile">
        <mkdir dir="${jar.dir}"/>

		<jar destfile="${jar.dir}/${ant.project.name}.jar" basedir="${classes.dir}">
            <manifest>
                <attribute name="Main-Class" value="${main-class}"/>
            </manifest>
        </jar>
    </target>

	<target name="run" depends="jar">
		<java jar="${jar.dir}/${ant.project.name}.jar" fork="true"/>
    </target>
</project>

I starten trenger du ikke tenke på mer enn å endre «TestApp» til prosjektets navn, samt endre «main-class» til den klassen som inneholder main-metoden.

De ulike target-blokkene utgjør kommandoene du kan gjøre med Ant. For eksempel vil vi med denne filen ha følgende kommandoer tilgjengelige:

ant compile
ant jar
ant run
ant clean

Dersom du legger merke til linje nummer to, så står det blant annet default=»compile». Dette gjør at dersom vi kjører kommandoen:

ant

Så vil den kjøre compile-oppgaven.

Konfigurasjonsfilen skal lagres i prosjektmappen, slik at du ender opp med følgende mappestruktur;

TestApp
+ src/
|	Test.java
+ build.xml

Gjennomføring

Nå er det lille prosjektet vårt klar til å kompileres.
Start opp kommandolinjen og endre mappe til prosjektet.

For å kompilere prosjektet, skriver du inn kommandoen:

ant

Denne kommandoen gjør oppgaven som er spesifisert under <target name=»compile»>.
Den oppretter mappen build\classes og lagrer klassefilene der.

For å lage en JAR-fil for videre distribusjon, utfører vi kommandoen:

ant jar

Denne er avhengig av at prosjektet først er kompilert, men dette sørger Apache Ant for å gjøre dersom du ikke har gjort det.
Det vil si at vi faktisk ikke trenger å utføre kommandoen ant compile på forhånd.

For å teste at JAR-filen fungerer, kan vi bruke kommandoen ant run.

Før vi går i gang …

For at ting skal gå knirkefritt for deg så bør du helst leste artikkelen jeg skrev om kompilering av Java i Notepad++, spesielt om hvordan du installerer NppExec.
Deretter må du sørge for at du har installert MiKTeX, som er nødvendig for å kunne kompilere LaTeX.

Steg 1: Opprette batch-filer

Innstikket NppExec gir oss muligheten til å kjøre kommandoer direkte i Notepad++, og gjerne med en hurtigtast. Vi skal bruke dette innstikket til å kjøre to forskjellige batch-filer, som skal stå for å kompilere LaTeX til PDF eller PostScript.

Opprett en batch-fil med navnet «latex-pdflatex.bat». I denne filen skriver du inn følgende kode:

cd %1
pdflatex.exe %2

Denne batch-filen har som oppgave å kompilere et TeX-dokument direkte til PDF.

Deretter må du opprette en ny batch-fil med navnet «latex-postscript.bat». Denne filen skal brukes dersom LaTeX-dokumentet inneholder vektorgrafikk, for da må dokumentet gjøres om til PostScript først (PostScript-filer kan enkelt konverteres til PDF senere).

Filen må inneholde følgende kode:

cd %1

latex.exe -src-specials %2.tex
dvips.exe %2

Dette programmet sørger for at LaTeX-dokumentet blir gjort om til en .dvi-fil, for så til PostScript.

Steg 2: Opprette makroer i Notepad++

For å finne ut hvordan du oppretter makroer i Notepad++, anbefaler jeg deg å lese forrige artikkel jeg skrev om emnet. Du følger samme prosedyre som beskrevet der, bare du bytter ut navnet på makroen samt kommandoen. Det er også beskrevet hvordan du kan tilegne tastatursnarveier til makroene.

LaTeX: til PDF

latex-pdflatex.bat "$(CURRENT_DIRECTORY)" $(NAME_PART)"

LaTeX: til PDF (grafikk)

latex-postscript.bat "$(CURRENT_DIRECTORY)" $(NAME_PART)"

Dersom du har fått alt på plass, så er det bare til å begynne å skrive!

Først av alt må man etablere et par matematiske sannheter:

1. Et primtall er et helt tall større enn 1 som bare er delelig med seg selv og med 1
2. Et heltall k er også primtall dersom det ikke er delelig med andre primtall mindre enn eller lik kvadratrota til k.
3. Et hvert heltall større enn 1 kan skrives som produktet av ett eller flere primtall.

Så, hvordan kan man finne et primtall?

1.  Gitt et heltall k, begynner vi å sjekke om tallet er delelig med det minste primtallet, 2.
2. Om det er delelig, kan vi trekke konklusjonen om at tallet ikke er primtall.
3. Dersom det ikke er delelig, går vi videre til 3. Dette gjentar vi for alle primtall .
4. Om ingen tall er delelige, er tallet et primtall.

Vi kan nå begynne å skrive Java-koden vår, og en kan for eksempel ende opp med noe slikt:

public boolean isPrime (int n)
{
	int q = (int) Math.sqrt (n);

	boolean isPrime = true;

	for (int i = 2; i < q; i++)
 	{
		if (n % i == 0)
		{
			return false;
		}
	}

	return true;
}

Det første vi gjør er å ta kvadratrota til heltallet vårt. Deretter kjører vi gjennom alle heltall . Dersom tallet skulle være delelig med et annet, da er det ikke et primtall. Når løkken er gjennomført, vet vi at ingen tall er delelige og at heltallet vårt er primtall.

Primtallsfaktorisering

Ved aritmetikkens fundamentalteorem vet vi at et heltall større enn 1 er enten et primtall, eller et produkt av ett eller flere primtall.

For eksempel er:

public Integer[] primeFactorization (int a)
{
	ArrayList factors = new ArrayList();

	// fetch primes less than or equal to sqrt(a).
	// if no primes are returned, the number itself is a prime.
	Integer[] primes = primes ((int)Math.sqrt(a));

	int i = 0;
	while (i < primes.length)
 	{
 		int p = primes[i];
 		if (Arrays.asList (primes).contains(a) || isPrime (a))
 		{
 			// the remaining number is now a prime.
 			break;
 		}
 		if (a % p == 0)
 		{
 			// add the prime to our list, and execute the division
 			factors.add (p);
 			a = a / p;
 		}
 		else
 		{
 			// Continue to next prime, if the current one does not
 			// divide
 			i++;
 		}
 	}
 	// The number than remains should be a prime itself.
 	if (a > 1)
	{
		factors.add (a);
	}

	return (Integer[]) factors.toArray(new Integer[factors.size()]);
}

Her ble det kanskje litt komplisert med det første, men prosessen er igrunn ganske enkel:

1. primes() til å gi oss et int-array med primtall (bruker funksjonen isPrime())
2. Deretter går vi gjennom alle primtallene, og sjekker om tallet a er delelig med p. Dersom det er delelig, så legger vi primtallet p i samlingen vår og utfører divisjonen .
3. I neste runde tester vi enten det samme primtallet som i forrige runde, eller så tester vi det neste primtallet. Det er først når det gjeldende primtallet ikke er delelig, at vi går til neste.
4. Til slutt skal det resterende tallet selv være et primtall, men vi ønsker ikke å inkludere tallet 1 som faktor.

Eksempel

Om vi bruker tallet 7007 om igjen, så vil vi i Java-funksjonen få følgende primtall:

. Det er alle primtall som er mindre enn kvadratroten til 7007.

Deretter tester vi først om 2 er delelig med 7007. Det er det ikke, så vi går videre til neste primtall. Det er først når vi kommer til 7 at vi finner et primtall som er delelig med 7007.

Vi legger da til tallet 7 i listen vår, og utfører divisjonen . I neste runde tester vi tallet 7 en gang til, og igjen så er det delelig. Vi utfører da .

Når vi i påfølgende runde tester 7 igjen, finner vi ut at det ikke lengre er delelig. Men det er primtallet 11! Det siste primtallet vil da være 13.

Dette gir oss følgende i resultat: som forteller oss hvilke primtallsfaktorer som gir 7007.

Etter litt søking rundt om, fant jeg frem til en løsning som lar deg kompilere og kjøre Java-kode direkte i fra Notepad++ med et par tastetrykk!

1. Installer NppExec

NppExec er en plugin til Notepad++ som lar deg kjøre kommandoer, og du vil finne denne i Plugin Manager. Gå til: Plugins → Plugin Manager → Show Plugin Manager.

I denne listen vil du finne NppExec. Huk av i avkryssningsboksen og trykk Install.

2. Opprett batch

For å kunne kjøre Java-applikasjoner måtte jeg opprette en egen batch-fil for dette. Lag en fil som heter RunJava.bat, og lim inn dette:

cd %1
java -cp . %2
pause

3. Lage makroer

Makroer  er små miniprogrammer egnet for å utføre små oppgaver, som du kan lage med NppExec.

Trykk F6, lim inn følgende kommando:

D:\bin\JavaRun.bat "$(CURRENT_DIRECTORY)" $(NAME_PART)

Trykk så Save, og kall makroen for Java Run.

For å kompilere Java-kode behøver du ingen batch-filer, bare en spesiell kommando.

Trykk F6, velg <temporary script> fra nedtrekksmenyen, og lim inn kommandoen:

cd $(CURRENT_DIRECTORY)
javac "$(FILE_NAME)"

Lagre den som Java Compile.

4. Plassere makroene i meny

Gå til Plugins → NppExec → Advanced Options

I listen under «Associated Script» velger du Java Run. I boksen inder «Item name» skriver du: Java Run Application. Trykk så på Add/modify.

Gjenta samme prosedyre én gang til, bare denne gangen velger du Java Compile og skriver inn Java Compile Application under «Item name».

Trykk OK, og finn frem Macro i hovedmenyen. Du vil nå se dine makroer i listen nederst.

5. Tilegne tastatursnarveier

Det er greit å kunne ha en tastatursnarvei for disse makroene, spesielt fordi de vil bli benyttet ofte.

I hovedmenyen velg Run → Modify Shortcut/Delete Command. Deretter velger du «Plugin Commands», og finn frem til Java Run Application og Java Compile Application. Dobbeltklikk på hver av dem, og du vil få mulighet om å tilegne makroen en tastatursnarvei.

OBS! Pass på at det ikke oppstår konflikt med andre snarveier. Notepad++ håndterer slikt dårlig, og du vil derfor måtte fjerne en eksisterende snarvei før du kan bruke den på ny.

Gå til

For å få koden til å fungere trenger du jQuery og jQuery UI.

JavaScript:

$(function ()
{
	$('div.message').hide().effect ('highlight', {
		color:'#ff8a8a'
	}, 2000).delay(3000).animate({
		height: 'toggle',
		opacity: 'toggle'
	}, 'slow').hover (function ()
	{
		$(this).stop(true, true);
	}, function ()
	{
		$(this).delay(2000).animate({ height: 'toggle', opacity: 'toggle' }, 'slow');
	});
});

Om du studerer JavaScript-koden, vil du se at vi bruker effekten «Highlight». Effekten angir feilmeldingsboksen med angitt bakgrunnsfarge, før den fader tilbake til bakgrunnsfargen som er satt i CSS. Alternativt kan en benytte seg av «pulsate», som også gir en ganske behagelig animasjon:

 $(function() {
    $('div.message').hide().effect('pulsate', {
        times: 2
    }, 450).delay(4000).animate({
        height: 'toggle',
        opacity: 'toggle'
    }, 'slow').hover(function() {
        $(this).stop(true, true);
    }, function() {
        $(this).delay(2000).animate({
            height: 'toggle',
            opacity: 'toggle'
        }, 'slow');
    });
});

Pulsate-effekten her veksler mellom å skjule/vise feilmeldingsboksen iløpet av 450 millisekunder.

CSS:

div.message
{
    display:none;
    border:1px solid;
    padding:10px;
    color: #D8000C;
    background-color:#FFBABA;
}

div.message h4
{
    font-weight:bold;
    font-size:14px;
}

div.message p
{
    padding:5px 0;
    font-size:12px;
}

HTML:

<div class="message">
    <h4>An Error has Occured!</h4>
    <p>
        There was a problem while editing the article. Your data has been saved, and you can go <a href="#">back</a> to continue editing.
    </p>
    <p>
        Error ID: #1337
    </p>
</div>

Resultatet:

Klikk på «Result» i vinduet under.

Eget vindu

Løsningsforslag V11 [PDF, 391 KB]
Eksamen V11 [PDF, 198 KB]

Ta forbehold om feil: trykk- og regnefeil kan forekomme den beste …

I dag tenkte jeg å dekke litt om «minifisering» av JavaScript og CSS-kode.

Først av alt: hva er det for noe, og hva betyr det for meg?

Når du skriver CSS- og JavaScript-kode (og alle andre typer..) så pleier mange å skrive på en slik måte at det er mest mulig lesbart og forståelig. Dette kan være aktivt bruk av whitespace, TAB, newlines, variabel- og funksjonsnavn blant annet.

Resultatet er da at koden blir lang, noe som er unødvendig: en maskin bryr seg ikke om hvor fint koden er skrevet når den skal tolke koden. Et menneske bryr seg, derimot.

Og som vi alle vet: dess flere bytes, dess lengre lastetid. Og på Internett har dette en stor betydning, spesielt for brukere med lav Internetthastighet (ikke alle har fått gleden av fiber ennå).

Det er derfor et godt tips å gjøre koden så liten som overhodet mulig, ved å fjerne whitespace og gjøre funksjonsnavn og variabelnavn kortere. Denne prosessen kalles gjerne «komprimering» eller «minifisering» (eng. minify).

Om du har lastet ned for eksempel en jQuery-plugin før, har du ofte fått to filer presentert: en «vanlig» fil, og en som slutter med «.min».

Her er to eksempler på dette:

jquery.js
jquery.min.js

Forskjellen her er at jquery.min.js er en miniversjon av jquery.js, og er dermed mindre i filstørrelse.

jquery.min.js er egnet til produksjonsbruk, mens jquery.js er egnet til videre utvikling. Det vil si at dersom du skal gjøre endringer i koden din, må du gjøre dette i kildefilen for så og lage en komprimert versjon av den etterpå.

Forskjell mellom vanlig og komprimert JavaScript

Hvilke program er tilgjengelige?

Det finnes mange gode verktøy for å minifisere CSS- og JavaScript-filer, hvor de mest brukte er Yahoo! Compressor og Google Closure. Dette er to Java-filer som du må kjøre lokalt på PC-en via kommandolinjen. Kanskje ikke det beste alternativet for alle, som er årsaken til at det finnes mange gode nettbaserte verktøy også.

Egenutviklet program

Jeg har utviklet et program for Windows basert på Yahoo! Compressor, som gjør at du slipper å benytte kommandolinjen for å minifisere filer.

Programmet er skrevet i C#, og fungerer derfor kun på Windows (som jeg vet om). Det er likevel et nyttig verktøy som er lett å bruke!

YUI CSS- og JavaScript Compressor (0 nedlastninger)